Mandag 11. feb. – En fin biltur med litt ekstra

Vi må innrømme at det skal en del til for å slå gårsdagens happenings, men dagen i dag har på ingen måte vært noen nedtur. Vi tar det for gitt at dere som leser bloggen vet at vi hver dag pakker sammen soveposene, så fra nå av skal vi ikke nevne noe mer om det. Sier i fra dersom status endrer seg!

Vi dro til Boyds og hilste på gjengen vår, gikk rundt og snakket med de ansatte.  Som ”Super Memo” sa er vi alltid velkomne tilbake til Hot Rod verkstedet. Vi fikk også utvekslet e-post adresser og lovet hverandre å holde kontakten. Moro å knytte kontakter på denne siden av jordkloden J Boyd ligger dessverre på sykehus, så han fikk vi ikke møte denne gangen.

Videre på formiddagen bestemte vi oss for å dra til Ramona, til Simons Motorsport (http://www.simonmotorsports.com/). Her traff vi en kjempehyggelig fyr, som har spesialisert seg på og ”tune” Mercury utenbordsmotorer. Bakgrunnshistorien for dette besøket var at en bekjent av oss, Raymond, har sendt over sin utenbordsmotor nettopp til denne mannen. Eric (som driver Simons Motorsport) viste oss gladlig rundt på verkstedet sitt og fortalte engasjert om de ulike prosjektene han har på gang.

Så fortsatte turen etter oppfordring fra Eric ned til El Cajon, nærmere bestemt Dave’s Custom Boats (http://dcbracing.com/home.htm). Dette er sportsbåter i råeste klasse! Moro å se hvordan de bygges.

Deretter rettet vi snuta mot San Diego, en by vi var skeptiske til i utgangspunktet. Men her ble vi overrasket. Denne gangen tror vi også bilder sier mer enn ord.

På vei hjem til LA stoppet vi i Anaheim for å få oss noe mat. Her spurte vi en tilfeldig forbipasserende om hvor han anbefalte å spise. ”-Hooter’s is good!”. Vi gikk inn på restauranten, og må si at vi ble overrasket. Servitrisene hadde litt mindre klær enn hva vi hadde forventet oss. Det skal sies at det ikke var uanstendig, så det er nevnt. Det hele kom på $ 40, men vi var ikke helt sikre på hva vi egentlig betalte for. Maten var i alle fall ikke god!

På vei hjem fant vi en stor og fin parkeringsplass. Vi syntes det var på tide å finne ut hva denne bilen kunne klare på tørr asfalt. Se video, så skjønner du hva vi mener

http://www.youtube.com/watch?v=3gdanAhjxhU

Søndag 10. feb – En rolig dag blir til noe helt spesielt!

I dag hadde vi nok litt sirup mellom de ekle sengene og soveposene. Vi ble liggende å se på amerikansk tv, før vi kom oss av gårde. På dagens agenda stod the 52nd Annual Los Angeles Boat Show. Soveposene pakket vi i dag også, så de ligger trygt sammenrullet på hylla.

Vel fremme på båtmessa, bleknet inntrykket fra ”Sjøen for alle” og båtmessen i Göteborg. Her tror vi bildene kan snakke for seg selv. Etter noen timers vandring rundt, fant vi to ting som vi likte veldig godt. Anders fant Mercury-standen, hvor han fikk priser på ny 115hk Optimax. ”Over here” koster den BARE mellomlegget mellom 60hk EFI og 115 hk Optimax i Sverige. ($9000). Mercury-selgeren tror knapt sine egne ører når Anders forteller ham dette. Joachim fant Rinker Boats. Han har lenge siklet på en 192 Captiva, og sikledammen ble ikke akkurat mindre etter dagens opplevelse. For en båt! Her sparer man 50-60 000 ved å importere den herfra, all included.

Noen timer senere er vi fornøyde, og forlater messen. Vi rekker knapt å komme ut dørene, før vi ser at det flommer over av fete limousiner og politifolk. Det viser seg nemlig at årets Grammy Awards-show skal finne sted i hallen ved siden av båtmessa. Vi bestemte oss for å gå rundt og titte litt. I det vi skulle til å krysse veien, var Anders litt for lett på foten, og en politimann hoier til fra andre siden av krysset. Han ga tydelig tegn om hvem som var sjefen i gata. Etter litt venting fikk vi tillatelse til å krysse gata. På den andre siden ventet en STOR overraskelse! Mens vi stod der og tittet rundt oss, kom det et hyggelig par. De lurte på om vi skulle på Grammy Awards.  Vi fortalte dem at vi bare skulle titte rundt, og uoppfordret spurte de om vi ville inn på Grammy. Svaret var selvfølgelig ja, men at vi ikke hadde noen billetter. ”You can take ours! Here!” Vi lurte på om de spøkte med oss, men det viste seg å stemme, der vi stod med hver vår billett til Grammy!

Fornøyde går vi bortover gaten, da Joachim utbryter at vi glemte å ta bilde av de til bloggen. Adrenalinet begynner å pumpe, og vi legger på sprang etter dem. De rakk akkurat å sette seg inn i sin Lexus GS 460h, før vi banker forsiktig på ruten. De stilte gladelig opp, og vi fikk en parkeringsvakt til å ta bilde av oss. Vi tenkte at showet ikke begynte før senere på kvelden, men så viste det seg at det begynte kl 5 PM. Da var kl 3.45 PM. Vi løp tilbake til bilen, svidde gummi’n på Charger’n, og var på hotellet kl 4 PM. 18 minutter senere luktet det igjen svidd gummi etter Charger’n. Da hadde vi fått dusjet, og tatt på oss dressene. Vel fremme nok en gang, entret vi lokalet på den røde løperen, side om side med kjendisene. Dessverre var det fotoforbud innenfor murene, så vi måtte levere kameraet.

Litt av en opplevelse å sitte et lite steinkast unna kjente artister som Beyonce, Alica Keys, Kayne West osv osv… Sjekk ut www.grammy.com for å se hvem som var der Ved siden av oss satt et vennepar av de som ga oss billettene. Det første de sa var ”Are you the great norwegian guys?” ! Vi fikk etter hvert e-mailadressen til billettparet, og fortalte at vi skulle sende de bildet vi tok.

Opptil flere ganger under showet klyper vi oss selv i armene og lurer på om dette bare er ”The American Dream”, noe det viser seg å ikke være. Helt rått at alle brikker bare faller på plass foran oss etter hvert som klokka tikker og går.

Nå skal vi pakke opp soveposene igjen, så vi er uthvilt til vi skal møte Boyd og gjengen i morra!

Lørdag 9. feb. – En stor opplevelse

Klokken 05.38 våknet jeg av meg selv. Joachim var også våken, hva var det som skjer? Må nok vare en invers jetlag, for vi var begge helt uthvilte. Etter å ha sett på værmeldinga bestemte vi oss for å få noe ut av dagen. Igjen pakket vi sammen soveposene og satt oss i bilen. Vi kom oss raskt ut på Highwayen, hvor det for første gang ikke var saktegående kø! Det var herlig å cruise i 65mph på 8 felts veiJ

Etter ca 45 min kom vi fram til vår destinasjon, Boyd Coddington (BOYDS). Vi var litt for tidlig ute, så vi endte opp med en dobbel cheese burger like i nærheten. Klokka 09.00 åpnet dørene til de for oss kjente lokalene gjennom ”Discovery Channel” og ”American Hotrod”. – Utrolig artig å være på dette stedet!

Det tok ikke lang tid før vi kom i prat med et par av de kjente figurene fra serien. ”Super Memo”, Bernt, Duane, Tom og Scotty. Kjempehyggelige mennesker alle sammen. ”Memo” ordnet oss en plakat som han signerte. Det som var litt moro var at vi aldri hadde hørt om ”Memo” før. Dette var noe vi presiserte ovenfor ham og de andre ansatte. Da brøt det ut en latter, for det viste seg at ”Memo” var blant de mest kjente fra tv-showet. Det var også hyggelig å treffe Melissa, en dame vi har sendt noen mailer til gjennom den siste tiden. Om Duane må vi si at han er like cowboy her som på tv. Melissa hadde ringt ham på mobilen, for å spørre om han kom en tur. Det viste seg at han kjørte harley og tok telefonen samtidig.

Vi avtalte at vi skulle komme tilbake på mandag så vi kunne treffe resten av gjengen. Det skal sies at vi var rimelig fornøyde etter besøket hos BOYDS J Ettersom det var 29 grader ute, dro vi på stranda. Denne gangen Long Beach, surfers bay! Vi skjønner nå hvorfor stranden hadde fått navnet ”Long beach”. Etter diverse solstikk og mye bading i stillehavet bestemte vi oss for å dra inn til ”sentrum” og ”shoppe” litt.  Og jeg må si at alt er større i America. Det var tre-felts innkjøring i parkeringshuset som bestod av åtte platåer, og for å svelge trafikken var det 4-felts utkjørsel. På toppen av dette parkeringshuset så vi Hollywood-skiltet, denne gangen i dagslys (se bildet). I Apple butikken gikk visa-kortene våre varme Vi bestemte oss for å dra tilbake til hotellet for å ta en dusj, for deretter utforske utelivet i LA. Dette ble det ikke noe av da vi begge skulle bare ta fem min på øyet før hver vår dusj.  Alt er visst større i US, fem min ble til tre timer, så ideen om å stikke ut ble skrinlagt.

“Radaren” vår virker her borte også! Det tok ikke lange tiden før vi avslørte en sivilbil i speilet. (Se bilde med “Police inspector”)

I dag er det søndag (klokka 07.00), for vi sovnet jo før vi fikk publisert lørdagens blogg… Sånn kan det gå. ”Shit happens”, like they say over here  

Fredag 8. feb. – Mye bilkjøring…

Vi våknet faktisk helt uthvilte halv åtte. Etter en dusj, gikk vi for å få oss litt frokost. I resepsjonen sa de at frokostene sto rett ved siden av oss. Da fikk vi øye på en brun eske, og den var full av donuts.
Med hver vår donut gikk vi ut i solen og spiste ”frokosten” vår. Vi gikk så på rommet igjen, og pakket sekkene våre og dro i retning Santa Monica, da det var meldt veldig bra vær i dag. Vel ute på motorveien, hvor fartsgrensen er 65 miles, snek trafikken seg av gårde i 10-20 miles. Godt vi har automat og air condition.

En drøy time senere ankom vi Santa Monica. Klokken dro seg mot 10.30, og solen begynte å varme.
Bilen ble parkert og vi tok beina fatt. I det vi skulle til å ta noen bilder, kom Christa joggende. Anders spurte om hun kunne ta bilde av oss. Høflig og blid spurte hun hvor vi ville bli tatt bilde av, og vi smiler og så like spørrende tilbake på henne. ”-Is this your first time here?” Bildet ble tatt, og hun ønsket oss et trivelig opphold i Santa Monica. Gåturen begynte utenfor Bubba Gump Scrimps, og fortsatte bortover stranden. Vi møtte på ”David Hasselhof” i badevakttårnet, hvor han tok bilde av oss mens vi speidet utover vannet. Her var det mye fint å hvile øynene på.

Siden frokosten var så laber, ble det en ”Surfer Spesial” ved stranden. Etter at den bedre frokosten var inntatt, la vi ut på en liten oppdagelsesferd i gatene i Santa Monica, før det bar tilbake til stranden for å leie rulleskøyter. I ekte Pacific Blue-stil ”danset” vi oss gjennom palmer, babes og mange kjente steder. Vi var glad for at vi leide rulleskøyter, for vi kom oss mye fortere frem i varmen.
Etter to timer følte vi oss mettet, og leverte tilbake skøytene. Resten av strekningen tilbake til bilen foregikk til fots.

Med mål om å finne HOLLYWOOD-skiltet, la vi oss på hjul igjen. TomTom-damen hadde nok en dårlig dag i dag. En time senere kom vi frem til stedet hun mente var Hollywood. Vi tittet forvirret rundt oss, og fikk etter hvert øye på ei dame som luftet hunden sin. Etter 10 minutters prat så å si midt i veien, fant damen ut at vi var skikkelig på bærtur, så hun ba oss kjøre inn på parkeringsplassen like ved. Hun viste seg å være til god hjelp, da hun hadde en såkalt ”Thomas-guide” som var en kartbok.
Mens hun sto og forklarte oss veien, kom det også en dame til. Hun ringte til sin datter for å få forklart hvor vi skulle kjøre. Etter nesten 45 minutters veiforklaring, prøvde vi oss på nytt.
Oppe i all letingen etter rett vei, fikk vi øye på et stort skilt som lød ”Boat show now”. Vi tok første avkjøring for å stikke innom denne messen. Det viste seg at vi var en dag for tidlig ute, så om noen dager skal vi prøve å finne veien tilbake.

Hele 2 timer senere, måtte vi nok en gang krype til korset og spørre to nye damer som var ute og luftet hundene. (Vi stoler nok litt ekstra på de med hund og av motsatt kjønn )
Nok en time gikk, og vi kom så frem til parken (Griffith Park) som den første forklarte oss. Mens vi gikk mot selve utsiktsplassen, fikk vi plutselig øye på noen bokstaver oppe i fjellet.. Dessverre var skiltet ikke opplyst, så bildene ble bare helt svarte. Vi tittet misfornøyd på hverandre, og puttet kameraene i lommene igjen. Tilbake i bilen plottet vi inn adressen til hotellet, og ga TomTom-damen ny tillit. Denne gangen klarte hun oppgaven utmerket, og 12 min senere ankom vi hotellet.

Om trafikken må vi si at amerikanerne har en merkelig måte å kjøre på. Her er det ikke snakk om å kjøre jevnt i ”kaffekopp-cruisetempo”. Her er det full gass – full brems – så full gass, og så kraftig brems fordi alle de 8 feltene står bom stille! Dette virker det som er like overraskende for dem hver gang. Om man ikke kjører raskt nok ut av kryssene eller gir på nok, tuter de som gale. Dette fikk Anders oppleve mens vi kjørte ”relativt” raskt ut av et kryss i dag.

Vi satt i bilen og skrev dette, fordi hotellet er så sinnsykt ekkelt, men vi måtte inn for å få internettilgang. Vi må snart finne soveposene våre igjen, så vi er like uthvilte i morgen. Da blir det vel nok en donut til frokost Soveposene pakket vi ned før vi reiste, så ikke vaskedamene skulle legge de på det møkkete gulvet eller på de andre ekle tingene der inne. Forresten så har konklusjonen på diskusjonen om vi skulle beholde skoene på eller ikke blitt til at de forblir på!

Dagens sitat mens vi spiser “frokost”: “Anders, la oss pakke sekken og dra…..”

Til slutt må vi få takke for at dere leser, og synes det er gøy at dere kommenterer!

/Anders og Joachim på det ekle hotellet.

Torsdag 7. feb. – Landet laaaangt der borte…

Klokken dro seg mot 5, og folk begynte å strømme til Gardermoen. Vi måtte da ta farvel med våre nye venner, og få sjekket inn bagasjen. I sikkerhetskontrollen ble Anders grundig kroppsvisitert (ja, han ser ganske skummel ut til tider….). Vi gikk innom Narvesen og fikk oss noe å bite i, da vi ikke hadde spist siden Karlshus onsdag kveld. Videre gikk vi til Gaten, og der viste det seg at vi måtte vente litt lengre enn vi egentlig skulle. Over høyttaleranlegget fikk vi høre at flere fly var litt forsinket grunnet glatt rullebane, noe man må regne med når man legger en flyplass i et ”snøhull”. I tillegg viste det seg at flyet vårt hadde en teknisk feil, så vi måtte vente totalt ca 45 min. Vi tittet på klokkene titt og stadig, da vi hadde 45 min i Frankfurt til å komme oss videre på neste fly. Omsider fikk de fikset feilen, som viste seg å være ventilen til drivstoffanlegget som ikke ville åpne seg automatisk. Endelig på vingene ga pilotene gass, noe vi dokumenterte med Anders sin Nokia Navigator. Farten var like høy som hk-antallet til Bugatti Veyron (1001 hk), noe som kan ses på bildet under. Pilotene klarte å kjøre seg inn, slik at vi slapp å løpe i Frankfurt. Vi fikk oss i stedet en lang gåtur.

     

 Vel om bord sluknet vi ganske raskt begge to. Det skulle bare mangle etter å ha vært våkne et helt døgn. De håndplukkede tyske flyvertinnene har tatt godt vare på oss, og servert oss både snacks, cola og mat. Luften ble ganske ”tung” etter hvert med mange forskjellige lukter. Vi begynte å glede oss til å cruise til hotellet i leiebilen og få oss en dusj.

I passkontrollen måtte vi levere et spørreskjema om alt mulig, og hvilke hensikter vi hadde i USA, i tillegg til at vi nå ligger i “registeret” med både bilde og fingeravtrykk. Bagasjen ble plukket opp, og neste sak på agendaen var å finne leiebilen vår. Her måtte vi vente på en buss fra leiebilselskapet, og ble kjørt til utleiestedet deres. Damen bak disken fikk skrevet ut kontrakten etter en liten stund, og vi la fort merke til at ung fører-avgiften var $25/dag i stedet for $70/uke. Anders bladde frem bekreftelsen vi hadde fått på mail hvor det sto $70/uken, så dette skulle hun ordne. Vi skulle få en Chrysler Sebring eller lignende sto det i mailen. Vi fikk nøklene og beskjed om hvor bilen stod. To spente gutter løp omtrent ut døren, og fant raskt plassen hvor bilen stod. På plassen stod det en hvit 2008 modell Dodge Charger!! Hadde det ikke vært for ørene våre, hadde nok smilene godt rundt hele hodet. Automatgiret ble satt i drive, og vi var ute på cruising rimelig raskt.

   

TomTom-damen viste oss vei til hotellet vårt. Bildene av hotellet ga oss selvfølgelig et godt inntrykk, men virkeligheten viste seg raskt å være en annen! Vi har nettopp kommet hjem fra shopping hvor vi endte opp med hver vår SOVEPOSE!! og RENE håndklær, i tillegg til internettkabelen så dere kan få oppleve turen hjemmefra. Vi vurderer fortsatt om vi skal beholde skoene på eller ikke inne på rommet. Nå skal det bli godt med en dusj!! Forresten, BigMac’n smakte ihvertfall godt.

  

 Dagens sitat: ”Vi kan jo alltids sove i bilen, Anders!”

Bonusbilder: Legg merke til det “rene” håndkle!   

Onsdag 6. feb. – En lang dag…

Ja da var turen vi har ventet på så lenge, plutselig her! Jeg og Joachim klarte ikke å holde sommerfuglene i magen hele dagen, så for å få tiden til å gå dro vi på båtmesse i Göteborg J Her var det noe for en hver smak kan man si!

Klokka 21.00 forlot jeg og Joachim Sarpsborg. Herifra gikk turen i første omgang til flybussen som tok oss opp i Karlshus, Råde. Ingen dårlig start å kjøre alene i Buss til Gardermoen. Vel framme på Gardermoen sjekker vi opp hvor vi skal gå og det vanlige man bør sjekke før man skal fly.

For å få tiden til å gå kan man gjøre mye rart. En ting (som vi anbefaler) er å komme i kontakt med eldre damer (se bilde).

Dette skulle bli et interessant møte, ettersom damene vi traff på viste seg å være svært oppegående mennesker. Marianne og Vigdis (som de het) hadde allerede fra starten en felles nevner lik vår. Komme seg på ferie å slappe avJ Deres fly skulle også gå på morningen dagen etter, men til Egypt. Utover natten fikk vi konversert om alt fra politikk til mat. Dette fikk vi også god hjelp av ”Ham-Kam” en Hedmarking, som var en n tro kopi på Svein i ”Charterfeber” (”Ham-Kam” jobbet for øvrig som kjøreskolelærer, og hevdet at han var verdens beste ). Som Vigdis presiserte mange ganger, var det nærmest garantert at han kom til å ende opp på samme hotell, og helt sikkert også tvers over gangen på hotellet.

Vi avventer mail og mer info fra Marianne og Vigdis.

Vigdis og Marianne hadde fint funnet ut hva slags person ”Ham-Kam” var. De sa de hadde sett for seg at en mann skulle fly til Mallorca, men var så full at han ikke kom om bord på flyet. I Beruset tilstand hadde han så klart å skade armen sin, og så blitt innkvartert på et hotell i nærheten av flyplassen (I Norge). Dagen derpå hadde mannen spradet ned til resepsjonen i badeshorts og spurt –”Where is the swimming pool?”, med armen i fatle

Mest hørt denne kvelden:

-          D e så gælig!

-          Ska æ kakk dæ i bakhauet?

Som dere sikkert forstår var dette en morsom start på turen vår!