Onsdag 20. feb. – Siste langtur, og siste kveld i Usa…

Siden Phoenix ligger i Arizona, måtte vi stille klokken 1 time frem, så i dag sto vi egentlig opp kl 6.
Kelli hadde stekt egg og bakt bananbrød til frokost. Vi fikk sagt farvel til Sonia og Josef før de måtte på skolen. Erin begynte litt senere, så vi rakk å ta farvel med henne også, selv om hun var litt sjenert på morgenkvisten. Rundt kl 11 var bilen pakket og klar, og på vei tilbake til L.A., stoppet vi innom klinikken til Paul, hvor han viste oss rundt. Deretter ventet 60 mils kjøring. Også i dag ble det en tur innom en hvis ”Drive-thru” hos vår kjære venn, McDonald.

Litt senere skulle det vise seg at turen fikk et lite spenningsmoment. Vi passerte et skilt som fortalte oss at det var 60 miles til neste service (dvs bensin, mat osv). Bensinmåleren hadde da sunket en god del, så det nærmet seg tom tank… Et søk på gps’n fortalte oss at det skulle være noen bensinstasjoner litt unna veien, så vi prøvde å ta oss dit. Vi ble lange i maska, da de tre bensinstasjonene var nedlagt, og med 60 miles til neste stasjon. Da kom vi til å tenke på Mythbuster-guttas konklusjon om at man sparer bensin på å ligge rett bak en trailer, så vi tok sjansen på dette.

Etter noen bekymringsfulle mil, fikk vi brått øye på en bensinstasjon. Vi rakk ikke å komme inn på avkjøringsfeltet, for stasjonen var ikke avmerket på avkjøringsskiltet… Da kom vi oss inn til siden, satt på varselblinkeren, og rygget tilbake i påkjøringsfeltet. Vi pustet lettet ut, og kunne snart fortsette med hvilepuls igjen.

Endelig var vi tilbake i Los Angeles, og vi kom oss til hotellet vårt, Wilshore Grand Hotel. Her fikk vi ikke engang parkere bilen selv, så standarden er rimelig ålreit her På rommet fikk vi omorganisert innholdet i koffertene våre. Litt senere var det på med badeshortsene, og vi hoppet i bassenget. Så gikk vi over i boblebadet og slappet av litt. Magene våre begynte å rumle litt igjen, så vi vendte tilbake til rommet for en dusj.

Vi slo litt på stortromma i kveld, og tok turen ned i lobbyen, hvor vi kunne velge mellom å gå på den asiatiske eller italienske restauranten. Vi endte opp på den italienske, og vi må innrømme at det var litt morsommere å få høre ”Are you ready to order, gentlemen?” enn ”Here’s your Big Mac meals…”

Vi må også innrømme at det blir litt vemodig å måtte levere Charger’n i morra, etter snart 3000 miles i den… Godt vi har hatt fri kjørelengde, men vi har cirka en kvart tank bensin å kvitte oss med før den tid… Bilen skal leveres kl 13.15, og flyet tar av fra rullebanen kl 17.30 hvis alt er i rute. 17 timer skal vi etter planen lande på Gardermoen, hvis de klarer å holde tåke og snø unna

I dag fikk vi for første gang oppleve noen dråper regn mot frontruten også, men det varte bare en kort stund. Alle de andre dagene har solen lyst over oss her borte.

Til slutt vil vi få takke alle leserne våre for at dere har tittet innom, og for at mange av dere har kommentert. Dette har gledet oss hver morgen  (Det blir nok et lite innlegg etter vi er trygt hjemme i moderlandet igjen også )

Siste hilsen fra USA, Anders og Joachim.  

Tirsdag 19. feb. – Tur til Phoenix via Grand Canyon

Vi forlot Crazytown, Las Vegas i dag tidlig. Ruten til Phoenix la vi via Grand Canyon, men det viste seg at vi kjørte feil vei… Vi kjørte på nordsiden i stedet for sørsiden, så det ble en lang omvei. Turen var beregnet til 11,5 timer på GPS’n, så det ble en lang dag. For å se lyst på saken, så fikk vi jo oppleve mye fin natur da Etter mange timers kjøring, var vi ved avkjøringen til Grand Canyon, men vi ble veldig skuffet da det sto at veien var stengt for vinteren. Hadde vi kjørt den andre veien hadde vi spart mange timers kjøring, og vi hadde fått sett selveste Grand Canyon. Det gode var at vi fikk en tur innom Utah da J Så nå har vi vært i fire delstater.

Vi tok hver vår bit av det sure eplet, og fortsatte til Phoenix. Her møtte vi noen slektninger av Anders, familien Lorentzen. Det ble litt basketballspill sammen med Josef (firemenningen til Anders), før han måtte dra på baseballtrening. Paul viste oss rundt hos dem, før vi dro til en meksikansk restaurant alle sammen.  Så hvis noen lurer på hvor man kan spise i Phoenix, er det bare å spørre oss :p

Etter middagen så vi på en film fra deres besøk hos familien til Anders i Norge for over 10 år siden.
Det ble også en liten ”photosession”, og litt is til dessert.  Utrolig hyggelig!

Vi skal tilbringe natten her, før vi vender tilbake til L.A i morgen. Først må vi bestille hotell, så nå skal vi være veldig kritiske til hotellene før vi bestiller

Mandag 18. feb. – Nok en dag i byen som aldri sover…

Dagen i dag startet vi med en times biltur til Hoover Dam. Dette er en diger demning bygd på 1930-tallet. Midt på broen skiller tidssonen 1 time. Her kjører man inn i nabostaten Arizona. Det ble sagt i området at vannstanden er langt under normalen nå. Dette skal også kunne sees på bildene, hvis man ser nøye på fjellsidene langs vannet.

Vi vendte så tilbake mot Las Vegas, hvor vi stakk innom Wal Mart for første gang på reisen. I denne butikken finner man det meste man trenger. Alt fra dagligvarer til tv’er, bilrekvisita, leker, osv osv. Vi endte opp med nye boxere begge to, da vi ikke har fått vasket noe tøy her borte. Skikkelige “bestefarboxere”, som strekker seg langt nedover lårene, og er romslige og fine Litt av et syn kan vi fortelle dere, haha. (Av hensyn til leserne våre, har vi valgt å ikke dokumentere dette med bilder… )
Nok en gang ble det frokost hos han McDonald, men i dag ble det cheeseburgere i stedet Big Mac.

Turen fortsatte tilbake til hotellet, hvor vi fant ut at det var et gocartsenter ikke langt unna. Her fikk vi tømt oss for litt adrenalin. Det paradoksale her borte, er at gocartene er elektriske(!) i dette ”Big engine-landet” hvor bensinen er priset til under 5kr/literen. I vårt heat var det bare to andre deltakere, noe som var litt synd da vi hadde gledet oss til å vise amerikanerne hvordan man kjører på svingete veier… Vi ble begge representert på pallen, med henholdsvis gull og bronse. Litt uvant å ikke kjøre bensincarter, så vi tapte litt tid på det. Radiobiler har vi jo på Tusenfryd og Liseberg…
Joachim var bare 0.02 sekunder fra å komme på topplisten, og Anders var fulgte hakk i hel. Nå må Joachim bare vinne en gang til, så er det uavgjort.

Vi ble gode og varme i trøyene, så vi vendte tilbake til hotellet for en dusj. På veien tilbake sjekket vi ut om ”Santa Fe and The Fat City Horns” hadde show i dag. Vaktene sa at de skulle opptre i dag, så da hadde vi planer for kvelden. Middagen skulle vi ta i ”Stratosphere”, det høye tårnet dere sikkert har lagt merke til på bildene herfra. Dessverre var det lang ventetid på å få et bord, så vi tok heisen videre opp til utsiktsplatået. Dette bekreftet galskapen i denne byen! Ikke nok med at tårnet måler 350 meter, men på 264 meters høyde befinner verdens tredje høyeste ”karusell” seg. Går man opp til 274 meters høyde i tårnet finner man neste attraksjon, som dere selv skjønner er verdens nest høyeste. På hele 324 meters høyde har de laget en ”Big Shot”, som vi kjenner som ”Space shot” på Tusenfryd. Heisene i tårnet har et heftig drag både opp og ned.

Etter en times vandring rundt på 270 meters høyde, var det på tide å jekke oss ned til bakkenivå igjen, og komme oss til showet som begynte om kort tid. Det viste seg ikke å stemme, da de hadde tatt fri fra showet i dag. I stedet endte vi opp med hver vår Cola på Casionet på hotellet vi besøkte. Vi bestemte oss for å prøve lykken for moroskyld på et av spillbordene. Dette var ikke det smarteste sjakktrekket vårt. Den eldre damen ba oss om legitimasjon, så hun fikk en vakt til å se på dem. Anders som er under 21, måtte forlate spilleområdet, så forlot selvfølgelig stedet sammen med ham. Vi fikk i alle fall se at systemet deres virket, for på vei mot utgangen ble vi møtt av en annen vakt som kom mot oss i bestemt gange. Han spurte også om ID, men vi forklarte at vi var på vei ut, siden Anders ikke var gammel nok. Vakten var vennlig, og sa at vi fikk komme tilbake om 3 mnd i stedet, eller være der før kl 22. Etter dette hadde de ikke lov til å ha yngre mennesker representert i spilleområdene. Hadde vi ikke prøvd oss på å teste lykken, hadde vi nok blitt værende innenfor murene, men det var jo også litt spennende allikevel

I morgen forlater vi byen som aldri sover. Må nevne at her spilles det musikk og folk vandrer rundt selv om klokken er på sin ferd i den mørke natten. Neste stopp på reisen blir Phoenix. Turen tenker vi å ta via Grand Canyon i Arizona.

Filmet karusellene på toppen av tårnet, men det er så sent nå at den får dere få senere.

PS! Vi har nå kjørt over 2000 miles her borte… Og flere skal det bli, hehe.

Bilder:

Søndag 17. feb. – Vi inntar “Crazytown”…

Det er ikke hver søndag man står opp klokka syv, og vet at man har nesten 1000 km kjøretur foran seg. Dagen i dag var en sånn dag. Første stopp tok vi etter 40 mil, da var det på tide å fylle litt bensin og mat. Dagens frokost, som mange andre dager, ble en Big Mac meny J Hehe, vårt forsøk på å leve opp til dokumenttaren ”Super Size Me”. Omtrent de første 40 milene gikk så å si rett fram hele tiden. Det føltes som om vi kjørte på et enormt jorde.

Etter vi passerte Bakersfield begynte landskapet å endre seg. Terrenget ble etter hvert mer variert, og det ble mer ørkenlandskap. Plutselig fikk vi øye på en rød Mustang i speilet, og det viste seg å være samme Mustang som vi kjørte sammen med til San Fran på fredag, men de stoppet på en rasteplass som vi allerede hadde passert. Vi kjørte forbi kjente steder som Lompoc, Barstow osv. Vi tok oss ikke bryet å kjøre om Death Valley i dag. Etter 8 timer var vi framme i selveste Las Vegas. Film rett før ankomst:
http://www.youtube.com/watch?v=wp8oV7K40d0

Las Vegas blir som sagt her i landet kalt ”The town of Craziness”, og vi forstår nå litt hvorfor. Om du noen gang har sett på tv alle spilleautomatene og pokerbordene fra ulike kasinoer, så er det bare en liten bit av det hele. Her er det et lydnivå og ekstremt mange lysskilt som gjør at Svinesund eller Strömstad selv på en Skjærtorsdag, blekner i forhold. For å bekrefte hvor gale folk er her, så filmet vi mens 3 gutter kjørte crosser inni en kule samtidig. Helt sykt å se på! Film her:
http://www.youtube.com/watch?v=nPECG8LrQks

Taket over gaten utenfor rommet vårt, er verdens største tv-skjerm. Den rommer 25000 42” TV-er, og dekker hele kvartalet. I tillegg har den over 500 høyttalere, med en effekt på 50000 Watt. Vi filmet et av showene mens vi var ute, som du kan se her:
http://www.youtube.com/watch?v=LsOAGlKFNcQ

Forsiktige gutter som vi (alltid) er, holdt vi nøye oppsyn rundt oss, og passet godt på tingene våre. I lobbyen står det skrevet at man må være 21 år for å oppholde seg i nærheten av spilleautomatene, så vi er nok trygge fra gamblingen, hehe. Etter hvert kom vi oss ned på en restaurant, hvor vi fikk oss en god middag. Der så vi at nye ”Knight Rider” straks skulle begynne, så vi vendte tilbake til hotellet. Her fra hotellrommet kan vi også se på livet utenfor i trygge omgivelser, hehe.

Til Roger Moore, dette er en reklamefilm som går mye på tv her http://www.youtube.com/watch?v=8p1wa35QDs8

Lørdag 16. feb. – En dag i San Francisco…

Etter en tur i San Francisco på nattid i går, var vi spente på hva som lå foran oss i dag. Uteliggerne hadde tydeligvis funnet seg en benk, og politibilene var det blitt færre av. Som ekte turister dro for å se nærmere på kanskje San Francisco mest kjente byggverk, Golden Gate (også kalt Gullgata). Etter noen fine bilder og nok frisk luft, satte vi oss inn bilen og dro tilbake til San Fran.

 Det skal sies at det er ikke alltid like lett å navigere i denne byen. Det er bakker, trikker og biler over alt. Bakkene er så bratte, at du kan nesten ikke se noe annet enn horisonten mellom himmelen og panseret når du står i enkelte kryss.

Etter litt ”mofa-driving” var vi ikke sikre på hvor vi egentlig ville kjøre. Uansett, vi endte også i dag med å havne i en enveiskjørt gate. Vi vil benytte anledningen til å takke alle som tuter, vinker og roper på oss når vi kjører feil. Som om ikke det skulle være nok, kom også en politimann til unnsetning i vår ryggeoperasjon; ”- Hey guys, pay attention where you’re going, okey?” Anders slår av nødblinkeren og fortsetter i riktig retning. Dermed er stillingen 1-1 i enveiskjøring mellom Anders og Joachim J

I går kveld minte Heidi(Mammaen til Joachim) Joachim at han hadde slektninger her i byen. Hun sendte derfor over telefonnummer og adresse hvor vedkommende kanskje bodde. På formiddagen ringte Joachim Thomas (slektingen), og det var napp på første forsøk. Vi avtalte å møtes på et kjøpesenter like utenfor San Francisco sentrum, (ca 20 min). Her traff vi Thomas mens han solgte bakevarer på et ”Farmers Market”. Markedet stengte snart, så vi fikk oss noe å spise i mens Thomas pakket sakene sine. Han ble med oss inn til San Francisco sentrum, hvor han skulle ta oss med på de verdenskjente ”Cable cars”. Han prøvde også å ringe til sine foreldre på vei inn til byen.

Etter en times leting etter en ledig parkeringsplass, dukket det opp en luke til oss. Til fots fant vi ”Cable cars”-stasjonen, men det var utrolig lang kø, så vi droppet det til fordel for ”Fishermans Wharf”. Her var det et flytende museum med gamle skip. Thomas fikk endelig kontakt med sine foreldre, så vi vendte snuta ut av byen. Ca 45 min senere var vi hjemme hos Audrey og Jerome. Vi ble tatt i mot med åpne armer, og vi dro senere til en meksikansk restaurant for en matbit. Jerome spanderte middagen. Tilbake fra restauranten viste vi de bilder fra Norge og Sverige, samt noen bilder fra turen vår her borte. Ved 22.30-tiden takket vi for oss, og vendte tilbake til San Francisco.

Vi må snart hoppe til sengs, for i morgen venter nesten 100 mils kjøring. Da venter ”the town of craziness”, Las Vegas. Om turen går via Death Valleys bestemmer vi oss for underveis i morgen.

Videoer: http://www.youtube.com/watch?v=RKPsL7faDDY og http://www.youtube.com/watch?v=aVnf1Ae9gm4

 

Fredag 15. feb. – Roadtrip til San Francisco

Det var litt vemodig å forlate det flotte hotellet vårt, men vi måtte av gårde fordi San Francisco ventet på oss. Vel på vei til San Fran. stoppet vi i en liten by kalt Santa Barbara. Her skulle Joachim ha noen turbodeler, men dette hadde de dessverre ikke. Vi har i det siste syntes at bilen vår skiller seg for lite ut. Den har grei motor, men får ikke puste godt nok. Vi dro inn på den lokale bilrekvisita butikken for å se hva vi kunne finne på. Vi fant et fint KN universalt filter som så ut til å ha samme dim som bilen. Mannen bak disken trodde dette ikke ville la seg gjøre, men det gjorde det. Nå går kjerra unna, og bilen låter mye bedre J

På god vei videre suser vi av gårde, og vi må innrømme at hyppigheten på ”kickdown” økte etter filterbyttet. For en herlig lydopplevelse.

Vi valgte å kjøre deler av etappen på highway 1, som gikk langs kysten. Dette var en kjempefin opplevelse, hvor man kjørte forbi det ene stedet vakrere enn det andre. Ekstra moro er det når man cruiser sammen med andre bilentusiaster. Vi kjørte i kolonne sammen med en rimelig ny Ford Mustang, Chevrolet Corvette, Cadillac  XLR og en Ford Thunderbird. Vi skrudde opp volumet på stereoanlegget mens sangen ”If you’re going to San Francisco” strømmet ut av høytalerne. Fornøyde og blide tittet vi på hverandre og skjønte hva det ville si å nyte livet på Amerikas vakre vestkyst. Kan nok ikke bli så mye bedre enn det her.

Etter som vi nærmer oss San Jose, går kystveien inn mot HW 101, og vi er tilbake på flerfeltsvei.  Plutselig får vi øye på noen søte jenter som vinker til oss. Vi kan jo ikke oppføre oss uhøflig, så vi finner fram PC’n og spør de via Word med store bokstaver, om de er fra San Fran. Copilotene i hver bil fikk en travel jobb med å konversere med tegn, bokstaver og håndskrevne lapper i godt driv på Highwayen.  Dette i full rushtrafikk. Folk tittet nok lit ekstra på bilene våre, for vi lå jo side om side i lang tid. Køen på vei inn til San Fran. skilte oss ad, men vi rakk likevel å få utvekslet nummer, alder osv. Hyggelig å treffe på noen jevnaldrende og likesinnede her borte.

Vi har ankommet hotellet vårt, som ikke er dårlig. Det kommer allikevel på plass nr 2 så langt for oss på denne reisen.

Nå har vi vært en tur i downtown San Francisco. Her gikk trafikken alle veier, og vi endte plutselig opp feil vei i en enveiskjørt gate. Vi reagerte litt på at alle bilene sto motsatt vei som oss, og flere lengre opp i bakken (ja, det er bakker over alt her!) blinket og tutet… Hehe. Vi fikk rodd oss pent i land, og fortsatt rett vei.

Målet med bybesøket var å få oss en matbit, før vi skulle vende tilbake til hotellet. Etter litt knot rundt i gatene, fant vi tilslutt et sted å spise. Det var godt med litt mat igjen, og vi fortsatte crusingen downtown. Her ble vi rystet over hva vi fikk se… Uteliggere og gangstere med vide bukser og lange hettegensere over alt. Politibilen blinker og tuter i omtrent alle gater, og det finnes også en del jenter som flyr rundt veldig lettkledde her. Siden vi spiste litt Tex-Mex, stakk vi innom en 7-elleven-sjappe for å ta med noe å drikke på til hotellet. I det vi skal til å parkere (siden av en Charger ), får vi øye på to uteliggere som vimset rundt på plassen der. Vi fulgte nøye med, og ventet på en ”luke” til å komme oss inn på. De som eide Charger’n ved siden av oss kom til bilen, og tittet på oss. De satt seg inn, og smilte til oss. Vi smilte tilbake, og åpnet vinduet. ”Nice car, guys!” fikk vi høre fra den andre bilen. De smilte og lo, for vi så nok smarte ut der vi satt som om vi begge hadde falt ned fra månen…
Om vi ikke var mørkeredde før, så er vi nok ikke langt unna å bli det nå, hehe.

Nå er det leggetid, for vi skal prøve å få mest mulig ut av dagen i morgen (mens det er lyst, haha)

Sitat i bilen i sentrum: ”Don’t shoot, we’re from Norway!”

Videoer: http://www.youtube.com/watch?v=IwXk6xhwHZ4 og http://www.youtube.com/watch?v=SrF52LxPPoA

 

Bilder fra torsdag

Torsdag 14. feb. – En uke har rast forbi oss…

I dag fikk vi endelig litt brødmat til frokost, selv om utvalget var begrenset. Dagens happening var å besøke BMW Designworks USA. Her måtte vi skrive under på et taushetspliktskjema, før vi fikk hvert vårt besøkskort. Vi ble møtt av designdirektøren Erik, og bilingeniøren Mark. De synes det var spennende å få besøk av ingeniørstudenter, og ikke bare designere. I fremtiden skal de bygge opp et større team med ingeniører på designkontoret her i California. Erik har vært sjefsdesigner på en rekke BMW-modeller, som begge generasjoner X5 og X3, den nye X6 (som er under utvikling), og den gamle 3-serien (E46), og Z4.

Vi fikk en liten tur rundt på lokalet, men turen ble noe begrenset pga at de hadde mye nytt på gang som var Top Secret. Mesteparten av tiden snakket vi om fremtiden. Vi fikk noen hint om hvilke veier man burde gå, for f.eks å få jobb hos dem her i California. De likte spesielt vår varierte utdanning, siden alt ikke bare ble fokusert på bildesign. Erik mente at man kan trekke elementer fra andre designkonsepter, som fly, båt osv, inn i bildesign.

De ba oss også om å opprettholde kontakten, og hvis vi ønsket å bli ”internals” (hospitere hos dem), skulle de nok få ordnet dette. Vi takket for praten, og vendte tilbake til hotellet.

På vei til hotellet fikk vi øye på et SPA-senter, så vi stakk innom for litt massasje etter de harde på det ekle hotellet i L.A. Her trodde de vi var et par, noe vi fikk avkreftet klart og tydelig! De mente at vi som par var meget heldige som fikk time på selveste Valentines Day! Det hadde jo ikke vi tenkt på da vi stakk innom… Det ble en avslappende time, noe som kan anbefales Det var deilig å få litt kvinnelig kroppskontakt.

Vi spurte den yngre damen i resepsjonen om hva som skjedde her i området på kveldstid. Hun fortalte at de gikk på et lokalt utested, og ønsket at vi tok turen dit i kveld.

Vi kom oss inn på disse to stedene hun nevnte, men hun og vennene var ikke å oppdrive, hehe.

Nå er koffertene pakket, og i morgen tidlig forlater vi Thousand Oaks til fordel for San Francisco. Det blir 8-9 timers kjøring, da vi skal ta Highway 1 som går langs kysten. Vi gleder oss allerede

PS! Kameraet glemte vi igjen i bilen, så bildene får dere senere Eneste vi kan gi dere er et bilde av bilen fra i dag

Onsdag 13. feb – En rolig dag

I dag kunne vi endelig forlate vårt ”kjære” hotell! Før vi forlot L.A., lot vi gutta hos Sam’s Car Wash få vaske bilen vår for under $10. Den ble skinnende ren både ut- og innvendig. Kursen ble så satt i retning Thousand Oaks, og vi ankom hotellet en time før vi kunne sjekke inn. For å få tiden til å gå, kjørte vi rundt og tittet litt. Vi endte opp på et kjøpesenter nok en gang. Denne gangen forlot vi stedet med ikke bare varme, men svidde Visa-kort. Folkene her lurte på om vi ikke har butikker i Norge

Storbylivet i L.A. har tydeligvis gjort inntrykk på oss, da flere av tingene vi kjøpte bar dyre merkenavn

Etter en kjapp titt på klokka, kunne vi konkludere med at vi hadde shoppet i over 3 timer… Det vil si at vi slipper å handle mer i Norge inneværende år.

Det store bagasjerommet på bilen vår var nesten fylt til randen. Vi begynte å klø oss litt i hodet om hvordan vi skal få med alt dette hjem, men så kom vi på at våre kjære soveposer trenger vi jo ikke på flyet.

Her på det nye hotellet vårt, har vi trådløst internett, hver vår dobbeltseng med 4 puter og rent sengetøy. Badet er også innbydende. Det skal også nevnes flott utendørsbasseng og boblebad. Synd vi ikke har bodd her de første seks nettene…

Klokken dro seg mot 18, og vi begynte å tenke på å få oss noe å spise. Tydelig påvirket av amerikanerne tok vi bilen de 400m til restauranten. (Vi visste ikke at den var så nærme da )

Etter middag og enda mer shopping (nye kofferter, hehe) hoppet vi i boblebadet på hotellet.
1 time senere kjørte vi hjem til han svensken vi snakket med i går. Han fikk delene i dag, så han tok de med hjem, da det ble kortere for oss. Han lot oss komme inn i det store, flotte huset sitt. Her hadde han jacuzzi og svømmebasseng, samt en gedigen uteplass med bl.a utebar. Innendørs hadde de en 70-80” stor tv, stort kjøkken, bar mellom stua og kjøkkenet osv. Han tok oss med videre inn i garasjen (som var i selve huset). Vi ble litt paffe da vi fikk øye på noe lavt, rødt og italiensk… Denne Ferrarien var søndagsbilen hans eller hvis han var sent ute til jobben. Kona kjørte rundt i en nesten ny Bmw 745 med digre kromfelger. I tillegg stod det to andre nyere Bmw’er på gårdsplassen. Nok en gang presiserte David at om vi trengte noe i framtiden var det bare å ringe/sende mail, så hjalp han gjerne til.

Med et smil om munnen dro vi tilbake til hotellet, og vi gleder oss nå til å prøve de herlige sengene!

I morgen venter nok en spennende opplevelse.

Don’t go anywhere, stay tuned on this blog. 

Dagens kommentar: ”Dette er første gang på 6 dager det blir innbydende å gå på do!” 

Ekstra: Sjekk ”brusautomaten”… Her selger de Ipod’er og tilbehør!
Sjekk også Bmw’en som det kryr av her borte, for det meste 650 og M6!

Tirsdag 12. feb – Dagen som startet med et brak!!

I dag våknet vi til et STORT BRAK!! Vi spratt opp av soveposene, og tittet ut av vinduet.
Det var noe av det verste vi har sett noensinne! Bildene snakker for seg selv i dette tilfellet.

Makan til tilstander har vi aldri sett! Huff og huff…

VI ADVARER MOT STERKE BILDER!

 

 

 

 

 

            

PS! This is Hollywood!

Dette hendte altså ikke på ekte! Vi fant ut at vi skulle ta dere med på turen til Universal Studios i Hollywood i dag. Vi har forresten fått oss adgangskort dit ut året… Det skal nevnes at dette var inkludert i dagens billett, så det ble ikke tatt av flaks-kontoen.

Først gikk vi rundt og tittet på de forskjellige ”scenene” fra tidligere filmer og tv-serier. Deretter ble vi med på en guidet tur rundt hele området. Blant annet fikk vi innsyn i ”The fast and the furious 4” (dette filmet vi, så vi skal legge ut filmen til dere også). På turen fikk vi også se byene kjent fra filmer, som for eksempel Spiderman, Back to the future, Even Allmighty, osv. I tillegg hadde de laget ulike scener hvor vi skulle få følelsen av å være med i ulike filmer. Dette var veldig morsomt.

Etter noen timer på Universal Studios, tok vi turen til en lokal Saab og Volvo-sjappe, for å høre på noen delepriser. Vet om noen som bør se frem til at vi kommer hjem. Han som drev dette stedet var opprinnelig fra Hissingen utenfor Göteborg. Vi fikk snakket litt svensk med ham, og i morgen kveld skal vi møte ham i Thousand Oaks for å få levert delene Joachim kjøpte. Han nevnte også at han var behjelpelig med kjøp og frakt av biler til Norge/Sverige hvis vi trengte hjelp til det.

Ferden gikk videre til Santa Monica igjen. Det nærmet seg solnedgang, så vi fikk tatt noen flotte bilder. Planen var egentlig å ta en is på stranden, men vi var mer sultne, så turen gikk tilbake til Hollywood og Hard Rock Café. På vei dit stoppet vi innom Westfield Century Shopping Center, hvor vi kom i kontakt med Gary i Apple-butikken. Han hadde mange tips til oss om hva vi burde få med oss i blant annet L.A, på vei til og i San Fran, og Las Vegas. En stund senere endte vi opp med hvert vårt par nye Puma sko. Med varme Visa-kort fant vi tilbake til bilen, og lot vår kvinnelige kartleser vise vei tilbake til Hollywood, hvor vi endelig fikk oss litt mat.

Mette og fornøyde gikk vi videre i området, og fant ut at vi skulle ta en kald Cola på et av utestedene i Universal City. Siden Anders fortsatt er en liten gutt her borte (les: under 21) fikk vi ikke så mye som en dråpe vann på utestedene. Her ruver dobbeltmoralen høyt… Fra man er 16 kan man kjøre bil på egenhånd, men med 3 mnd igjen til 21 årsdagen ikke entre et utested…

Vi feirer nå vår siste kveld her på vårt ”flotte” 1,5 stjerners hotell. I morgen venter et annet hotell i Thousand Oaks. Vi stiger i gradene til et 2 stjerners hotell. Forventningene er ikke akkurat høye, så soveposene følger med oss videre. Det håper vi også dere gjør!

Video: Sliter litt med YouTube, så flere video’er kommer senere.
http://www.youtube.com/watch?v=Xq7h614DP_k